Visste du ikke at Øystein Sunde har ti fingre på hver hånd? Det er derfor han nesten er verdens beste gittar-speller. Nå kommer han med bok for andre ti-finger-spillere.

– Det er ikke vanskelig, sier Øystein Sunde uskyldsblått.

– Du spiller bare akkordene. Det er klart at Lillebjørn og Halvdan Sivertsen er lettere spillbare enn meg. Men allikevel behøver du ikke å være racer for å spille mine viser.

En av Norges beste gitarspillere er i studio på Majorstua for tiden. Helt frem til jul spiller han inn ny CD, som ikke skal komme ut før neste høst. For nysgjerrige kan vi røpe at de sekundene vi fikk med oss av en vise, hørtes riktig sundeske ut, i vanlig lynkjapt tempo. Men først er det bok-lansering av Øystein Sundes (nesten) samlede visebok. «Du må’kke komme her og komme her», heter den, og inneholder 50 av artistens beste viser, samt Eldar Vågans elleville tegninger, litt om skalaer og akkorder, historien om ham selv i kort-versjon, diskografi, med mer.

Ny Aukrust

Sunde er, som mange har fått med seg, svært lite av en primadonna. Vil nødig snakke om seg selv. Denne gangen trekker han frem kollega Eldar Vågan, som har tegnet frøken Bibelstripp, Bleieskiftarbeideren, «Ammazonen», Overbuljongterningpakkemesterassistenten og de andre Sunde-figurene.

– Det er alltid opptur å se hva Eldar Vågan klarer å finne på. Han må være Norges beste ved siden av Aukrust. Dessuten har han jo greie på det, alt sammen. Se her, sier Sunde, og viser tegningene til «Svigerfars motorsag».

– Han vet jo hvordan den delte cisterna ser ut inni til og med, han er helt utrolig. Han elsker gamle biler, og har fotografisk hukommelse, og han er vel den eneste tegneren også som vet hvordan Hank Marvin ser ut.

Både du, Lillebjørn og de andre har gitt ut en rekke visebøker før. Kommer det noe ut av det, syns du det gror i sporene etter dere?

– Ja, det syns jeg. Det kommer stadig nye folk som synger på norsk. Di Derre, Søsterhjemmet, Postgirobygget. Samspill er på opptur, det er gøy.

– Har du noen råd til de stakkarene som har langt igjen til ti fingre på hver?

– Det er viktig ikke å ta det for fort i starten. Man må begynne med lavt tempo. Ellers har jeg opplevd det pussige at melodiene mine forandrer seg fra vers til vers. Det oppdaget jeg da jeg skulle skrive dem ned. Det har å gjøre med at for meg er det teksten som er sjefen. Har jeg en formulering jeg vil ha med, får melodien vike. Det er ikke akkurat lett å lage sanger på et språk hvor den bestemte artikkelen kommer til slutt i ordet, sukker Sunde, og mener nok et øyeblikk at det hadde vært OK å være amerikaner.

Juger på alder’n

Han er blitt femti siden sist, Øystein Sunde. Den dagen ble forbigått i stillhet. Det vil si han hadde selvfølgelig konsert. God unnskyldning for å slippe det han hater mest, ros og skryt. Dessuten er han ganske fornøyd med offisielt å kunne juge på alderen.

– I Dagbladet er jeg ett år yngre. Hvert år. Da jeg ble 41, hadde jeg et rush av gratulanter på tråden som gratulerte meg med 40-årsdagen. Grethe Kausland har det på samme måte, faktisk. Det beste er at de aldri oppdager det. Helt OK, syns Øystein Sunde.

(Kaja Korsvold, Aftenposten 30. november 1997)