I kveld får han kanskje Spellemannprisen. Øystein Sundes elleville viser er nominert i klassen for underholdningsmusikk. Men hjemme på Skarnes er han mer opptatt av rundkjøringer og kollektive kostnadskaruseller.
Det er stygglangt fra Odalen til Nashville. Eller er det ikke det? For hillbillyen Øystein Sunde (43) ble distansen som en svipptur. Over Glomma, innom samvirkelaget på Skarnes, for å hente kaninmat. Det blir sånn når du bor attme linna, kjører modellfly, dyrker bluegrass og har levd 20 år i Nashville uten å bo der. Skarnes, Nashville, Tennessee. Attme linna sier dem i Odalen. Det betyr ved jernbanelinja. Øystein prater itte odøling.
Tankefulle Øystein
For å komme til Øystein og Gudrun trenger du å være klar over en ting. En eller annen raring på veikontoret i Sør-Odal oppdaget for noen år siden rundkjøringer. Derfor må du kjøre rundt og rundt. Overalt på Skarnes, før du kommer til det tredje hølet i hekken der familien Sunde holder hus. Merkelig nok har ikke Sunde begynt å samle på rundkjøringer ennå. Men det kommer nok. Side om side med modellfly, bilbaner, nipsgjenstander, kortstokkemaskiner o. l.
Men det var ikke den munnrappe, samlegale og hele-tida-morsomme Sunde vi traff denne forblåste formiddagen. Heller den lune, ettertenksomme og jordnære. Mannen bak skrotet og galskapen om du vil.
Fråtsing i andres elendighet
Øystein Sundes siste LP, «Kjekt å ha», ble innspilt i Nashville, og nærmer seg nå 100.000 solgte eksemplarer. På denne plata brennemerker han journalister i «Smi mens liket er varmt».
– Hvordan oppsto denne visa?
– Det var vel egentlig ikke noen direkte hendelse, snarere en sakte fylling av et beger. Første gang jeg reagerte på den type journalistikk var tidlig på 70-tallet. En venn av kameraten min omkom i en seilflyulykke på Elverum. Måten Dagbladet presenterte dette på fikk meg til å reagere. Det var et kjempebilde over halve førstesida av flyvraket og foreldrene fotografert bakfra. Poenget var å vise at de sto og så på sin døde sønn. Sånt reagerer jeg på, sier Sunde.
– Jeg har fått telefoner og brev fra folk som har vært utsatt for det samme. Det foregår en veldig fråtsing i andres elendighet. Etter jordskjelvet i San Francisco var tittelen: «Klemt mellom steinblokker, bildene bare i Dagbladet». Og Wilhelmsen-ulykken, hvordan aviser og TV holdt på da. Hva er dette for noe?
Han far har sagd av seg beinet
– Det er interessant å høre fra den andre sida. Jeg snakket med en fra Se og Hør om alle de telefonene de får fra folk. Det er de mest utrolige historier. En av de verste er han som ringte og sa; Han far har sagd av seg beinet, vil du ha et bilde før jeg kjører ham på sykehuset?
– Men er det ikke mange likhetstrekk mellom journalister og musikere?
– Det er vel en del likhetstrekk, vi dytter grenser. Se på hva Alice Cooper holder på med, eller Prince, sier Øystein og fortsetter:
– I starten av en karriere skjer det mye rart. Du kan lett bli overtalt til å gjøre ting som du ikke vil. I 1971 var jeg med i en Pepsi Cola-kampanje. Det var grådig betalt, men … da jeg så meg sjøl i helfigur i papp på S-laget … skjønte jeg at det var noe gæli. Etter det har det ikke vært mye reklame i mitt liv.
Så lyset på Geilo
Øystein stiller klokka. 13.05. Da skal unga, Turid (8) og Torbjørn (6), hentes på skolen.
– Her som alle andre steder er skolen bygd der det ikke bor folk og Kongsvingerveien er sterkt trafikkert, sier Øystein. Gudrun spør etter boomerangen og sier ha det. Katten «Hannibal» strekker sine poter og gjesper etter en lang natt. Den bryr seg ikke om de fargerike fiskene i akvariet.
– Katten er ikke vår. Den sto utenfor døra og skrapte og ville inn. Og en katt som skraper på døra hos en i jula slippes jo inn.
– Har du tenkt på at du har utstråling, karisma?
– Jeg har sett at andre har det. Det er interessant. Hva er det som får folk til å bli helt på tuppa når Thorvald Stoltenberg snakker? Men jeg oppfatter ikke meg sjøl som en med karisma. Kanskje har det noe med ærlighet å gjøre? Eller at du tenker i andre baner. Jeg har egentlig ikke noe svar på det, sier Øystein. Som så og hørte lyset på Geilo i 1969. Sammen med Bjørn (Lillebjørn Nilsen) og hele gjengen, som han sier. Og lyset var ei hardingfele. Trollstemt.
– Med hardingfela kan du reise verden rundt, sa en gammel spelemann til meg. Og det stemmer. I hvertfall slo fela godt an i Nashville, hos de store bluegrass-gutta: Mark O’Connor kunne kjenne igjen mye Mountain-fele i ei trollstemt hardingfele.
Engelskmennene ler seg ihjel
– Noe av det jeg ville med den siste skiva var å bryte ned noen fordommer mot hardingfela. Den folkemusikkhalvtimen vi har fått servert i radio hver søndag har mye av skylda. Og det er ikke rart, for der har de putta ei pute under foten til felespilleren så du ikke hører at han tramper takten. Men foten er trommeslageren hans! Det er ikke noe rart i at folk ikke skjønner bak fram på slåtten. Problemet er at den levende folkemusikken ikke lever der NRK holder til, sjøl om det er små kolonier i Oslo.
– Du og 90-åra?
– Når du er i denne bransjen ser du egentlig hvor kort du kan se inn i framtida. Akkurat nå ser jeg for meg mye spelling. Det blir alltid det i etterkant av ei plate som har gått bra. Og så blir det vel noe mer med Gitarkameratene.
Gitarkameratene er Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen, Jan Eggum og Øystein Sunde. Dette firkløveret ga ut en LP i fjor som ble godt mottatt. Men det er det ikke alle norske artister som er forunt.
– En kollega av meg fikk skyllebøtter etter en plateutgivelse. Etter oppslagene å dømme skulle du tro han hadde drept et menneske. Danskene har skjønt noe. Hvis de mener noe er typisk dansk, er det positivt ment. Men vi nordmenn tror vi kan engelsk så godt og skriver tekster på et språk vi ikke kan. Og så skal det lanseres i utlandet, men faktum er at på repertoar-møter i USA og England ler folk så de skriker når de hører det. Det høres ut som Banana Airlines for dem.
Sier Øystein. Som synes det er helt supert at Sputnik synger på norsk.
– Hva fikk du i norsk stil på skolen?
– Forferdelig, fikk nuggen.
– Hva slags forhold har du til Gud?
– Ha, ha, ha… er du der nå. He, det er litt vanskelig å uttale seg om, gitt. Men jeg kjenner et par gode prester. Den ene er ikke prest lenger, forresten. Karsten Isachsen. Jeg vil ikke si at han har kommet på bedre tanker, men jeg leste et fenomenalt intervju der han sa: Gud er taus.
Vi er ikke aleine
– Ganske rart å se prester som ikke er helt sikre når det kommer til stykket. Har en følelse av at prestene klamrer seg til en liten boks som de ikke tør se ut av. Alt er så ferdigstrigla. Når det gjelder guddom, er det lite vi veit. Det er et spørsmål som står igjen når vi skal i torva, hva skjer nå? Skal vi gjennom tunnelen? Står hele slekta og venter på den andre sida? Vi veit ingenting. Det er ingen som har vært helt daue, som Karsten Isachsen sier. Jeg blir noen ganger forbannet over hvorfor vi driver her på kloden og tuller. Det er noe ulogisk. Hvorfor? Åssen? Her har vi en vakker, liten klode som krester rundt blant stjernene i Melkeveien, men jeg er overbevist om at vi ikke er aleine i dette universet.
Øystein stiller spørsmål. Gir noen svar. Titter med ærlige øyne over barten og lar noen enkle fakter beskrive luft. – Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker siger ut – og opp. Hva er det som driver oss? Er det en trang til å så et frø et annet sted? Eller er det rein nysgjerrighet eller drømmen om et skikkelig karstykke som ligger bak?
Legg om jordbruket!
– Miljøvern, alle er vel opptatt av det? Det viktigste er å begynne med seg sjøl. Sett opp en liten bøtte i benken til batterier og ta den med til bensinstasjonen og spørre om de kan ta imot det. Du kan gå inn i butikken og spørre om de har usprøyta frukt. Hvis de ikke har det, er det bare å gå ut igjen. Vi må stille krav. Det må lønne seg for den vanlige mann å være miljøvennlig. Skal vi klare å rette opp miljøet må vi begynne med oss sjøl. Nå skal jeg banne i kjerka, begynn med å legge om jordbruket. Og rundt i kommunene er det mye som kan gjøres annerledes. Istedenfor fem rundkjøringer, kulturhus og store idrettshaller, ta og rens kloakken. Det med bompengeringen er en så norsk måte å gjøre det på. I Stockholm er det forslag som går ut på at privatbilistene må vise månedskort på et kollektivt transportmiddel for å få lov til å kjøre i sentrum, sier Øystein og legger til noe han kaller norsk grådighet. Også byggebransjen får en spiker i kista av visesnekkeren fra Odalen.
– Når jeg er i et slett lune, legger jeg alt ansvaret på den kollektive norske byggebransje for den kostnadskarusellen vi har her i landet. De skriver regninger med gaffel og derfra og rundt griper alt inn i hverandre, en grådighetskarusell.
Grådig har også Øystein Sunde vært. Bestandig. Til å få folk til å le. Både på revy-scenen, på TV, på konserter og på plate.
– Til slutt et Kurt Olsson-spørsmål, Øystein, hvor borgerlig er du?
– Hvor mange runder er det på Bislett? Klokka er 13.05.
(Tom Stalsberg, Dagbladet 20. januar 1990)