Gitarkameratene: «Gitkam 2012»
Dizzie Showteater, Oslo
Publikum: 550 (fullt)
Aktuell CD: «Kanon!»

Åh, var jeg en gitarkamerat. Samholdet! Latteren! Den følelsen av trygghet det må gi at dersom et av soloalbumene mine flopper, kan jeg alltids komme tilbake til visenettverkets varme favn.

Halvdan Sivertsen hevder innledningsvis at Gitarkameratene – Jan Eggum, Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Sivertsen selv sammenlagt har skrevet over 1000 sanger. Det stemmer sikkert – Eggum ga ut 60 nye bare i fjor. Det tilsier at de kan fortsette å gitarkamerate så lenge de måtte lyste, og endog bytte ut en låt eller to en gang iblant.

De har byttet ut ganske mange i «Gitkam 2012»-showet. Noen av de gamle kransekakevitsene også. De begynner med Nilsens «Inni mitt hode» (Lillebjørn skal fortsette å demonstrere en forkjærlighet for albumet «Hilsen Nilsen» fra 1985). Nilsen ser kulere ut en de andre i sort, med langt hår og salt- og pepperskjegg. Eggum har for anledningen på seg en påfuglmønstret fløyelsjakke av den typen pornofilmprodusenter likte å pryde seg med på åttitallet. Fine «Heksedans» – fra tiden da Bergen-melankolikeren var en ung sangpoet av Dylan-skolen – avløser.

Det lille, utmerkede tremannsbandet bak dem spiller fiolin, ståbass og trommer. Sunde «rapper» så fort i «Bolitten» at han må smøre stemmebåndene med Farris etter endt dyst. Eggum akkompagnerer ham litt nølende på trekkspill. Sivertsen har toastmasterrollen, og skal i løpet av kvelden få uttalt ordene «fittetryne» og «motherfucker». Han har sans for bløte sexvitser, når han da ikke synger «Gjennom sorga går en sang» eller den mykmannserotiske «Samtidig» så salen sukker «aaah!». Nilsen spiller munnspill på Eggums «Ta meg med», og Sunde forretter en for meg ukjent, morsom sang om en kvinne som var «pertentlig i Bentley» og en mann som var et «fjols i Rolls», for deretter å bli en «kuk i Buick». Han spiller tipp topp country-«licks» på en rød Telecaster.

Norges varmeste stemme, Lillebjørns, synger så en av de mest vidunderlige sangene som er skrevet her til lands, «Alexander Kiellands Plass». Denne stemmen er like god som noen gang, umerket av årenes gang. Han tar «Far har fortalt» også, og intet øye er ufuktet. Sunde har lite å gjøre på gitaren under Eggums «Mor, jeg vil tilbake», men tar fingernem hevn i «Hest er best som pålegg». Eggums «Grinebiter» er en småmorsom revyvise, og Sivertsen må selvsagt dra sin gjendiktede countryversjon av Paperboys’ «Lonesome Traveler» – «Reisa aleine».

Som man ser: Ikke bare de mest selvfølgelige «greatest hit»’ene. Noen av dem kom nok helt mot slutten. Det sto en halvtimes tid igjen da VG måtte løpe for å rekke å gå i trykken, og da var Eggum «på ‘an igjen» i «Kor e alle helter hen».

(VG 15. september 2012)