Mot en-fingers synthmusikk og norsk hang til engelske tekster: Gitarkameratene Jan Eggum, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen bruker gitaren som våpen. I kveld samles troppene til konsert på Rockefeller i Oslo, før turen går til Skien, Hønefoss og Sandnessjøen.

Ved siden av den folkekjære musikken, har kvartetten brukt humor som ammunisjon mot det dårlige kulturelle selvbildet vi sliter med her i Norge. Men det som ligger under munterheten er slett ingen spøk: ungene til Gitarkameratene får ikke Super og Sky Channel som naturlig del av oppdragelsen. Hjemme hos Sunde og Sivertsen foretrekker man Jens Bolling som leser norske folkeeventyr til akkompagnement av nedarvede fløytetoner. Og den TV-kabelen som forsøker å snike seg inn i huset til Sivertsen, ligger avkuttet og nedgravd midtveis i hagen. Men det er gitaren som er utgangspunktet og selve nøkkelen til det fruktbare samarbeidet mellom viseveteranene.

En enkel kassegitar

– Det er ett uttrykk som ofte går igjen i anmeldelser, og som irriterer meg noe voldsomt, sier Lillebjørn Nilsen. – Og det er «en enkel kassegitar». En enkel kassegitar, som André Segovia satser livet på?

– Jeg liker den «enkle gitaren», jeg, protesterer Halvdan Sivertsen. – Den kan brukes til melodi og rytme, på stranden og til skogs, på sykkel …

– Og til å padle med, skyter Sunde kjapt inn.

– Får til det meste

– Gitarkameratene er oppstått fort og spontant, men kjemien i samarbeidet har gjort at vi kan få til det meste, sier Halvdan Sivertsen. Om ett år har de fire bestemt seg for å komme sammen for å skrive helt nytt materiale til den neste LP’en. En klar intensivering av samarbeidet som alle ser frem til.

Lillebjørn Nilsen kom nylig hjem fra Danmark, der han spilte på en festival på Nord-Jylland sammen med Arild Andersen. Man skal ikke bevege seg langt utenfor Norges grenser før man finner en annen holdning til egenprodusert kultur og egenart.

Typisk norsk?

– Dansk radio spiller jo nesten bare dansk musikk, og jeg så til og med en ny anmeldelse av Poul Dissings nye plate med overskriften «Typisk dansk». Noe tilsvarende vil man aldri skrive her hjemme med positiv betydning, sukker Lillebjørn Nilsen.

– Vel, i all beskjedenhet tror jeg kanskje vi kan ha bidratt til å endre holdningen litegrann, sier Sivertsen. – Skulle bare ønske at mediene fulgte opp, spesielt etermediene.

– Hva med kvotering? kaster en av dem frem. – Det er blitt brukt i andre land med hell, men det krever selvfølgelig mer av programmedarbeiderne, noe annet enn praksis i dag, hvor man alltid spiller første spor på platas første side – og nøyer seg med det.

– NRK er redd for å drive reklame for norske artister, men det dreier seg jo egentlig om å gi norske artister levevilkår, avslutter Halvdan Sivertsen.

(Av Catharina Jacobsen, VG 14. juni 1989)