Utgivelser

Utgivelsesdato: 11. november 2016

2016: Spinner Records SRXLP 2028 (LP)
2016: Spinner Records SRXCD 2028 (CD)

Side A

1. Du er på YouTube nå
2. Johnny B. Goode på sjukehjem
3. Stussen på tutten
4. Jeg hogger gjerne ved
5. Foggy Mountain Breakdown
6. Pertentlig i Bentley

Side B

7. Dødsbo
8. Gamle halvveis glemte ord
9. Sa dem
10. Det må du bare huske på
11. Å, så deilig det skal bli
12. Fjøsprat

Trivia

Tittelen «Bestefar» ble foreslått av Knerten Kamfjord, siden Øystein Sunde ble bestefar samme sommer.

Anmeldelser

DAGBLADET: Du vet hva du får når du setter på et album med Øystein Sunde. Det er da heller ingen grunn til at mannen plutselig skal utvikle seg og framstå som noe annet enn han alltid har gjort: en kløpper på gitar og en kreativ ordkunstner med stor fantasi. Han kunne altså kjørt blåkopi, og vi ville godtatt det også. Men så viser det seg at «Bestefar» er blant Sundes mest varierte album. Det er dette han kan, det er dette som har gjort ham til en av våre mest folkekjære artister, som det heter når du er blitt gammel nok. Gode penger har han tjent også. Millioner. På humor og musikk. Han har rett og slett funnet sin egen nisje, der han ser på verden rundt oss med skrått blikk og strør om seg med munnhell og nyord. Det er ingen andre som Øystein Sunde, han er en original i ordets beste forstand! På nyåret fyller han 70, og han er blitt bestefar. Da er det lov å mimre litt, både tekstlig og musikalsk – til den gang en pinne het pjolter. Det betyr ikke at han ikke kan ta for seg moderne fenomener, som når «dagboka» di havner på Youtube, den nye gapestokken (med Per Frydenlunds Orkester, som med stort hell drar låten tilbake til T-Fordens dager), eller når Twitter, Facebook, mobil og nettbrett tar for mye av tida – mens gitar’n står borti kroken, sørgelig neglisjert. Å, så deilig det skal bli å få fri til sånt som det! Vel, er det én ting Sunde sjøl ikke har gjort, så er det å neglisjere gitaren. Musikalsk er han ofte på kjent og trygg grunn, og vi kunne kanskje ønsket at han hadde tatt opp tråden fra den mer alvorlige og ettertenksomme «Ute var det sol» fra 2005. Men sidesporene er der. Albumets morsomste låt, «Pertentlig i Bentley», er en svulstig duett med Ingrid Bjørnov, som Sunde har turnert med de siste åra. Og Ingrid går virkelig inn i rollen som countrycrooner! Det er en fornøyelig omgang med tradisjonell country med stor C, med Stian Carstensen på klagende steelgitar og Sundes faste backingband Meget i sløyd i ryggen. Her smelter tradisjon og parodi sammen. Lekenheten har alltid vært viktig i Sundes låter. Chuck Berrys klassiker har for eksempel fått norsk tekst, «Johnny B. Goode på sjukehjem», og heftig rock’n’roll-behandling av Backstreet Girls’ gitarhelt Petter Baarli. Reidar «Mr. Blues» Larsen spiller piano. Om det ikke er fornyelse, så er det i hvert fall et ønske om å gjøre noe annet. Og – Chuck Berry ville godkjent denne tvert. Om «Johnny B. Goode» viser en annerledes Sunde, er tradisjonen tilbake i Earl Scruggs’ «Foggy Mountain Breakdown». Bluegrassklassikeren får respektfull behandling av Sunde, Meget i sløyd og, i særdeleshet, trekkspiller Carstensen. Jeg tviler på om den er blitt spilt sånn før. Litt fornyelse der, altså … Med Sunde i spissen er dette velspilt hele veien. Bossatonene i tre av låtene loses i havn av en mester i faget, gitarist og medprodusent Tom S. Lund. En av dem, «Dødsbo», er en morsom vri på Ravi og DJ Løvs «Dødssøt»: «To tanter sto og dro i hver sin ende av et laken / hu med leddgikt måtte sleppe, så det avgjorde saken / og filleonkel Willy og tanta te Beate / sto og krangla om det gamle rustne hjemmebrentapparatet». Tonen og stemningen i noen av låtene med backingbandet Meget i sløyd kan vi kjenne igjen fra sceneshowene, og noen låter kan minne om Sundes aller første plater. Etter 46 år har «Jaktprat» fra albumdebuten «1001 fnatt» dessuten fått sin fortsettelse, bonussporet «Fjøsprat». Tida går, Sunde består.

VG: Øystein Sunde (69) gjør det samme én gang til. Og hvorfor ikke. Om det ikke hadde stått 2016 på omslaget, og om tekstene ikke hadde vært fulle av referanser til nymotens saker og ting som Facebook (uttalt «feisbok»), Twitter, Mac’er og YouTube, kunne «Bestefar» ha vært utgitt på et hvilket som helst tidspunkt i Øystein Sundes nå 46 år lange karriere. Artisten traff blink på første forsøk («1001 fnatt», 1970) og har laget blåkopier i alle årene siden. Det medfører at vi får litt «hot» jazz, et par drypp bossanova, sjenerøse doser bluegrass, samt mye motormunn-country à la Sundes store forbilder: Roger Miller og Jerry Reed. Bonus denne gangen: Et nydelig framført stykke rock’n’roll i form av «Johnny B. Goode på sjukehjem» gjestet av Reidar Larsen på piano og Petter Baarli på el-gitar. Nivået på musiseringen er, som på alle Sundes plater, skyhøyt hele veien. Tekstene er som vanlig mer humrende småvittige enn egentlig morsomme. Sunde la til side sin hippe Club 7-persona på slutten av 1970-tallet en gang, til fordel for et «jeg» som er så rotnorsk som det er mulig å få det: Mannen som bare vil få være i fred og ro, og som er brukbar til å mekke og skru, bare du ikke maser på ham. Noen ganger føles det litt surt at Øystein Sunde aldri har utfordret det store talentet sitt ved å prøve noe annet enn «bare» å være «typisk Øystein Sunde». Men ingen vits i å prøve å få ham til å forandre seg nå. Beste låt: «Jeg hogger gjerne ved».

DAGSAVISEN: Vi vet omtrent hva vi får av Øystein Sunde. Inkludert mange overraskelser. Øystein Sundes nye påfunn kommer alltid med store forventninger. Som oftest med en viss forutsigbarhet, men også med musikalske spillopper som hever sangene et ekstra hakk. For eksempel åpningen «Du er på YouTube nå». Teksten om hvor godt det går an å dumme seg ut er ikke den mest originale, men den framføres med swingjazzorkester fra en helt annen tid. Så dundrer det fort videre med Chuck Berry-hyllesten «Johnny B. Goode på sjukehjem», med Petter Baarli på gitar og Reidar Larsen på piano. Igjen er teksten litt for oppskriftsmessig Sunde, men helheten har et humør som er upåklagelig. Andre sanger handler om å skifte ei greie på utekrana, om handymannen som også må være med å kjøpe gardiner, om gleden ved å melde seg ut av sosiale medier. Disse mer trivielle sidene av det Sunde’ske universet er heldigvis i mindretall. Et høydepunkt på det nye albumet er duetten med Ingrid Bjørnov i «Pertentlig i Bentley», med så avanserte rim på bilmerker at jeg ikke våger å skrive hva som rimer på Buick. En kjærlighetssang der ny rikdom møter gamle penger i smektende countrydrakt. «Gamle halvveis glemte ord» er utsøkt nostalgisk lengsel. «Sa dem» harselerer med alle verdens forståsegpåere, en sang som uten å trenge seg på blir et av albumets fineste. Uansett hva sangene handler om, hvilken stilart de er, er de framført med finesser som er gefundenes fressen (altfor lite brukt uttrykk i musikkanmeldelser) for musikknerder. I noen låter er gitaristen Tom S. Lund med på å gi sangene en bossa-aktig trygghet. Sunde og bandet Meget i sløyd holder bluegrasstandarden «Foggy Mountain Breakdown» høyt hevet, med Stian Carstensen på avansert trekkspill. Flere kuriositeter kommer tett: «Dødsbo» er Sundes vri på Ravis «Dødssøt», der han rapper om et dramatisk arveoppgjør. «Det må du bare huske på» kunne vært en gammel revyvise om den ikke hadde handlet om alt man må passe på i en moderne verden, og kommer dessuten med utfordrende taktarter. Albumet avslutter med «Fjøsprat», en variant av Woody Guthrie-praten fra «Jaktprat», visstnok tatt så på sparket at den har fått status som bonusspor. Resultatet er likevel upåklagelig. Selv om det ikke viser Øystein Sunde fra vesentlig nye sider er det nye albumet, tør jeg si det, veldig kjekt å ha.

VÅRT LAND: Øystein Sunde feirer både de snart 70 og bestefarrollen med kjappe skildringer og gitartoner. Fremdeles har han det både i kjeften og i fingrene. Vi har hørt det før, men hører det gjerne på nytt, med små justeringer og oppgraderinger til tiden som tross alt er gått siden mange av oss lo oss skakke av «Jaktprat» og «Det året det var så bratt for drøye 45 år siden. Mannen som bor på Skarnes, og innimellom show og ordgyteriskriverier visstnok fremdeles leker seg med modellfly, ironiserer med et stort glis rundt alle nymotens dingser og trender. «Du er på Youtube nå», er gladjazz med en tuba som ompaer oss igjennom den ene elleville historien etter den andre om hvor lett det er å havne på Youtube. For det er jo alltid en til stede med et slags kamera, i det minste er det et overvåkningskamera. Og da sitter du i nymotens gapestokk før du vet ordet av det, for eksempel etter en kveld på byen: «Ut med vettet og retningssansen, én drink unna fugledansen …», synger Sunde. I slentrende countrystil fortsetter han å nøste opp den digitale tråden på «Å, så deilig det skal bli». Her stenger Sunde kontoen på Twitter, han orker ikke lenger følge med. Han stenger også Facebooksiden, og sletter iClouden på Mac-en fordi den bare er til bry. Fire måneders e-post blir endelig sandblåst. Endelig skal ha få tid til noe annet. Med et litt todelt musikalsk sus fra dels amerikansk 50-tallscountry og dels norske dansebandlokaler, svinger Sunde den samfunnssatiriske pisken videre i «Pertentlig i Bentley»: «Hun var pertentlig i Bentley, mens han var et fjols i Royce». Det er ikke første gang han snobber ned. Om Sunde har aldri så sans for små detaljer, kan det også bli for mye å huske på; ikke minst alle koder og passord. I «Det må du bare huske på», ender det opp med at han kjøper seg ei bikkje han kaller Passord, og som svarer på tiltale med «waff», som naturligvis blir passordet hans både på Facebook og i NAF. Til svingende trekkspilltoner ironiserer han videre i «Dødsbo», over arveoppgjør hvor «ingen var forberedt på at bestefar sku’ vandre, så nå stod de der og kasta advokater på hverandre». Sunde får fremdeles sagt det.

STAVANGER AFTENBLAD: Øystein Sunde nærmer seg 70. Det feirer han på oppegående vis. «Jeg er min egen bestefar», sang Øystein Sunde i 1984. Nå er han bestefar for alvor og runder 70 år i januar. Det er gått åtte år siden forrige plate. Gjennom årene har han gjort sitt for å påvirke det norske språk ved å banke fast ord og uttrykk som bleieskiftarbeider, kjekt å ha, gåsemor og du må’kke komme her og komme her. Denne gang får vi kuk i Buick, et passende uttrykk å mumle sint i tett trafikk. Eller etter et amerikansk presidentvalg, for den saks skyld. Ordene stammer fra «Pertentlig i Bentley», der hun var pertentlig i Bentley, mens han var et fjols i Rolls. Datteren av gamle penger forelsker seg i postordekonge fra Drammen. Det går bra inntil hun får en kar i Ferrari, og han ender opp som en kuk i Buick. Countryballaden synges i søt duett med Ingrid Bjørnov. Sunde åpner med «Du er på Youtube nå». Alt du gjør, kan ende på nettet, enten du er en blotter i Fleksnes-hatt, sklir i badekaret eller er på fest: Ut med vettet og retningssansen, én drink unna fugledansen. 18. oktober fylte Chuck Berry 90 år, og det markeres med «Johnny B. Goode på sjukehjem», en oppdatering av Berrys «Johnny B. Goode» fra 1958. Livet er ikke så lett for gamle Johnny: Så kommer LykkePillarGuri med sitt apotek, to piller opp i hekken og tre rett ned. Reidar Larsen spiller piano på denne, og Petter Baarli bruker elgitaren. Ikke rart det svinger. Sunde henter inn ulike folk, og på «Stussen på tutten» har han med seg Knut Riisnæs på saksofon. Sangen handler om ting som skulle vært byttet ut istedenfor å flikkes på. En sang om nordmenns lynne og kanskje også om å bli gammel? Han skrider mer rett til verket på «Jeg hogger gjerne ved»: Å kjøpe gardiner er en Pondus-situasjon / Jeg går heller i rosa skjorte / enn å stå der med ventefjes og håndveska til mor / Da er siste rest av verdighet borte. Så følger «Foggy Mountain breakdown», en instrumental signert Earl Scruggs i 1967 og brukt i filmen «Bonnie & Clyde». «Dødsbo» er også et lån, Sundes versjon av «Dødssøt» til Ravi og DJ Løv. Her handler det om arveoppgjøret etter en gammel bestefar. Et nytt sideblikk på egen alder? Herfra og derfra, ja fra alle kanter / kom nieser og nevøer og militante filletanter / og tremenninger og firfisler og ukjente aner / fikk armer så lange som sultne bavianer «Gamle halvveis glemte ord» handler om nettopp det, om skruskøyter, poplinsfrakk, pjolter, portemonné, jodbensin, Sweet-Mint og Hardy-guttene. «Sa dem» handler om hvor feil man kan ta. Etter vers om flislegging, Boklöv, aksjehandel og tunneler, glimter Sunde til med stormaktspolitikk: Vi er ute av Vietnam om kun kort tid / vi er ute av Afghanistan om kun kort tid / vi er ute av Irak om kun kort tid – sa dem. «Det må du bare huske på» er den munnrappe Sunde på sitt beste, en sang om alt det vanskelige å huske for en med noen år på baken: En gang jeg tasta Esso-koden i en minibank fire ganger, ble jeg stående uten penger og kort og bensintom i Stavanger. «Å, så deilig det skal bli» er enda et hjertesukk fra en aldrende mann. Farvel til Twitter, Facebook, mobiler og nettbrett. Fram med gitaren igjen. «Fjøsprat» er et bonuskutt til slutt, et harselas over norsk landbruk i «Jaktprat-stil» innspilt på første forsøk. Det virket som om Øystein Sunde var fornøyd med å leve på gamle sanger. Jeg tok heldigvis grundig feil. Beste spor: «Pertentlig i Bentley», «Sa dem», «Det må du bare huske på».

HAMAR ARBEIDERBLAD: Black Debbath har skrevet sangen «Slaver av humor», og jeg er rimelig sikker på at Øystein Sunde vil kjenne seg igjen i akkurat den teksten. Nå har han fleipet og tullet flere tiår, og i hans foreløpig siste album, «Bestefar» framstår han som like vittig, sprek og frisk som tidligere. Humoren har verken stått i veien eller gitt Sunde musikalske begrensninger. Humoren har nok heller åpnet opp for at artisten, uten å bry seg om konvensjoner, kan bevege seg fritt mellom ulike uttrykk og ulik tematikk. I «Bestefar» leker Sunde seg nok en gang som både tekstforfatter og komponist. Han viser fram sin enorme musikalske verktøykasse gjennom mestring av sjangre som country, bluegrass, bossanova og klassisk rock. Sunde har riktig nok hentet inn spisskompetanse fra store deler av Norges musikkelite. Ingrid Bjørnov, Tom S. Lund, Petter Baarli og Stian Carstensen er blant artistene som har bidratt med sin ekspertise, og slik blir det kvalitet av. Sundes musikalske lekenhet sørget for å holde albumet dynamisk og interessant gjennom samtlige spor, og tekstene byr som vanlig på høylytt latter. Høydepunktene er mange, men man kan allikevel trekke fram et knippe låter som ekstra positive: «Du er på YouTube nå» fungerer som en perfekt start på Sundes «Bestefar»-plate, kjærlighetsballaden «Pertentlig i Bentley» med Ingrid Bjørnov som duettpartner er noe av det morsommere som er skrevet i løpet av det siste året og hans glemte gitar blant løpske twittermeldinger i «Å, så deilig det skal bli» er til ettertanke til alle og enhver.

ROMERIKES BLAD: Det er alltid en begivenhet når ord- og strengekunstner Øystein Sunde (snart 70) byr på nytt materiale – og «Bestefar» er intet unntak. Hans første album på åtte år er mer av alt vi elsker med Sunde; elleville ordspill, heseblesende instrumentlek og velskrevne tekster som på finurlig vis treffer en nerve i tida; denne gang i stor grad sentrert rundt mobil, nett og sosiale medier. «Du er på YouTube nå» er et skråblikk på vår tids gapestokk – mens «Det må du bare huske på» blant annet harselerer med rekka av passord du for all del ikke må glemme: ««En gang jeg tasta Esso-koden i en minibank fire ganger, ble jeg stående uten penger og kort og bensintom i Stavanger.» «Johnny B. Goode på sjukehjem» (en norsk vri på Chuck Berry med Petter Baarli på gjestegitar) er et humoristisk høydepunkt – «Pertentlig i Bentley» i duett med Ingrid Bjørnov, «Dødsbo» (selvfølgelig basert på Ravis «Dødssøt») og en oppdatert «Jaktprat» i form av «Fjøsprat» likeså. Musikalsk er det også variert, fra rock ‘n roll og bluegrass til bossanova og noe Sunde kaller mazurklender; 3/4-takt lagt oppå 2/4-takt på herlig vis. Jeg tipper flere enn meg vil storkose seg i selskap med bestefar Sunde anno 2016.