– Næmen, Øystein, er det deg? Grethe Nilsen og Åse Johannesen sperrer opp øynene og slår hendene sammen. Guttungen fra naboblokka er hjemme igjen på Lambertseter – med bart!

– Næmen jøss, så trivelig, da. Jeg husker fortsatt at du stod bortpå plenen der og fikla med modellflyene dine. Du var vel en 12-13 år. Jeg har sett i avisa at du fortsatt driver på med det der, sier Grethe Nilsen.

VG: – Han var vel en fæl rabagast å ha i nabolaget?

– Å nei, han var så stille og snill, så, forsikrer Åse Johannesen:

– Jeg husker han fløy rundt med en plankegitar. Men vi hørte aldri at han spilte på’n.

Øystein: – Nei, jeg spilte i band, vet du. Vi planka Shadows i en villa-kjeller vi fikk låne. «Hitch-Hikers» het vi. Men det var ikke så mange som ville gi oss haik, dessverre.

Største sønn

Øystein Sunde er Skarnes’ største sønn. Det var der han ble født. Men det var på Lambertseter det ble mann og musiker av gutten.

– Vi flytta hit da jeg var åtte år. Jeg var nok ikke videre happy for å bli rykket opp med rota og flyttet inn til Oslos aller første drabantby. Men jeg vil ikke si at jeg hadde det vondt, sier han.

For det var mange fordeler med byen også. Blant annet var det nok av kamerater. Og plutselig var de veldig nære.

– Så nære at jeg bare kunne strekke en ledning ned til Tor, som bodde i etasjen under. Vi begynte med morse. Og så kobla vi båndopptageren til ledningen, så vi kunne sende lange programmer til hverandre. Jeg hadde Tandberg, og Tor hadde Proton.

Forvirra

Øystein blir rent nostalgisk: Der er akebakke-åsen, som var enorm og forferdelig bratt i 1958, men som av en eller annen grunn har skrumpet inn til en liten vorte i 1994.

Og like borti høgget her ligger melkebutikken, som i dag heter Prix – men som egentlig burde vært fredet av kulturhistoriske grunner. For det var der Øystein kjøpte fire melk og Dagbla’ for i går.

– Er du mest bygutt eller mest fra bygda?

– Aner ikke. Språklig er jeg helt forvirra; jeg sier frem og fram om hverandre. Fatter’n fikk sjokk da han gikk i butikken og ba om en liter mjølk. «Hvabehager?» svarte dama. Da la’n om til riksmål. Mens jeg måtte traske til skolen – hvor jeg fikk streng beskjed om å skrive samnorsk!

(Svein Kjølberg og Magnar Kirknes, VG 29. oktober 1994)