– Kunne du tenke deg … sa én i Røde Kors besøkstjeneste til Øistein Sunde.

– Ja, sa han. – Søndag kl. 12, sa han.

Og dett var dett. Nå er det så at Røde Kors besøkstjeneste også omfatter de innsatte. Og vedkommende representant hadde fått den i og for seg fortrinnlige idé at tenk om Øistein Sunde kunne, og ville. Og det kunne og ville han.

Det ble kontakt fra første stund, men altså gitar? For trubaduren hadde ikke gitaren sin innen rekkevidde, den kom på etterskudd. Og nå klarte Røde Kors besøkstjeneste å trylle fram en gitar, men akk o ve! – minus en streng.

Men så kom det fram at en av de innsatte disponerer et like fram attråverdig instrument. Og dermed var den skid slået, som danskene sier. Sunde og den innsatte forsvant inn i en beleilig celle og utprøvet instrumentets fortrinnligheter, og de var ikke få. Imens dukket de andre opp:

– Øh, sa de. – Øistein Sunde her? Den må du lenger på landet med.

Men så kom trubaduren, og spilte opp – og i henved en time holdt han sine tilhørere fangen med et fyrverkeri av en opptreden, der han gav alt og vel så det. Rene ønskekonserten ble det, og for et publikum så lydhørt som det vel vanskelig kan skaffes.

– Ingenting å tale om, sa Øistein da det hele var vel og vakkert over. – Bare hyggelig. Ha det!

Og dermed forsvant han, og en fortumlet besøkstjeneste fikk ikke en gang fatt i blomster ettersom det var søndag.

– Men verbale blomster synes jeg han bør få, og da vet jeg ikke noen bedre å komme til enn «tredje side», sier vår besøksvenn (inne, for øvrig). Være de herved overrakt.

(Fædrelandsvennen, 1. februar 1979)