Farlig skulle man tro, å la en revy åpne med at alle de fire agerende pyst-iført kryper under dyna i fire stil-forskjellige senger, forvirrende distribuert på en uglamorøs nattemørk scene, – vil så ikke søvnighetsfornemmelser inntreffe hos publikum før man så å si har rukket å ta en kikk i programmet? Nærliggende (for nå å hodle oss i terminologien) å tro, men det er bare sekunder om å gjøre før det blir like stor oppstandelse i salen som på scenen. Og dermed er vi oppe i en verbal putekrig av en revy, der til tider svært så bløte fjær seiler rundt i de lekre musikalske vinddrag fra et utsøkt lite orkester (Terje Venaas, bass, Tom Olstad, trommer, og Freddy Lindquist/Nipe Nyrén, gitar), anbrakt i prakthimmelseng i scenens venstre hjørne, men ihvertfall: miljøskadd blir man ikke av omgivelsene, og mot slutten av siste akt sitter man der tindrende lysvåken og opprømt av et hesblesende suverent Sunde-vrøvl som ikke slipper sitt muntre tak i en, før en er hjemme i sin egen seng.

Dette er altså helhetsinntrykket av myldrende, ærgjerrige timer der Øistein Sunde, Ivar Medaas, Kari Svendsen og Mari Bjørgan stabler seg blidt omkring hverandre, i en abrupt serie av også kvalitetsmessig svært varierte nummer, – hele 37 med alle innfall og utfall. Her burde det ha vært rik anledning for regissøren Jon Andreassen til snarere kutt, – skjønt, helt sikker er vi ikke.

For på mange måter er denne forestillingen også en slags revy-ragout, med viltre verbal-turneringer, musikalsk ekvilibrisme, pinlige plumperier (her er både promp og piss), en til tider sympatisk hjelpeløshet, men alt preget av en smittende uomtvistelig sjarm. Her er innlysende buskis, drabelig utedo-humor og absolutte friluftsvitser, midt oppe i Medaas med Per Spelemann både som gangar og slått, og Øistein Sunde som det eksklusive midtpunkt med sin fingerferdige briljans på gitaren, sin grandiost andpustne mangel på verbal logikk. Segovia og Stabel i rablende kombinasjon.

Ved siden av Sunde, forestillingens glade elegantier, som forresten har ervervet seg en langt større scenerutine enn siden sist vi så ham, – er jo stadig Ivar Medaas, dette magre fenalår av vindskeiv humor, ikke til å unngå, med sine fett rullende vokaler, sin noe omstendelige beretterglede (han har denne gang hatt fersk støtte av vitse-spalten i Se og Hør), og sin frodige tyrirot-humor. I en artig vise om Barneåret, der han påpeker at det også er Drittungenes År i år, gjør hans magerhet god fyllest for seg. Han står ellers på for fullt, og med hans spesielle form må det vel være ham tilgitt at han skjeler ikke så lite til galleriet.

Ny for nærværende observatør er Mari Bjørgan, – en slags Farah Fawcett Major fra Stavern (bare synd at hun som de tre andre agerende er iført slike avsindig ukledelige pysjer) er det all grunn til å tro at norsk revy vil få glede av. Hun er frappant og sikker på scenen, og iført floss og smekre trikot-lår lager hun en ytterst lovende parodi på Wenche Myhre. Lovende fordi den bare er 73 prosent god, den litt harde snerten, det lille dynamiske glefs hos Wenche har hun ikke helt lykkes med, – her ville nok ti minutter med teatrets direktør, den sikre personinstruktøren Einar Schanke, ha kommet vel med. Men hun klær ensemblet storartet.

Som da også Kari Svendsn gjør det i denne sin debut i revysammenheng, – hun har en podie-sikkerhet som vel hennes visevirksomhet har gitt henne, og en utstråling av varm ungdom som smitter over på publikum. Hun er glimrende i en topp-fin banjo-gitarduo med Sunde, og helt frapperende synger hun en ytterst sjarmerende liten vise hvor hun er en Twin Otter som trosser nordnordsk uvær, på vei til Mo i Rana, – et av forestillingens mange høydepunkter.

For faktisk har den mange, – siste halvdel av annen akt domineres av typiske Øistein Sunde-tekster. Utsøkt vittig er hans motekonferansier-kommentarer til dagens skimoter, og groteks fornøyelig en Trio Martini der Sunde assistert av Medaas og Kari Svendsen smeller til med en vise basert på South of the Border, oversatt til Saus på Bordet, og som er en så overdådig folkelivsskildring fra Danskebåten, at en har vanskelig for å få pusten tilbake.

Som om det var nok, – ytterligere et pang-nummer, Visitt-tid, der den muntre gjeng, til ulike kjente melodier og med blinkskudd av ordspill underveis, skildrer de «tilbud» sykehusene vil bli nødt til å komme med, i situasjoner der Trygdekassen ikke makter de store utgifter. Virkelig det helt sublime vrøvl, stormende fornøyelig.

Jentene er en sak for seg i denne forestillingen, dem vil nok alle annamme. Så gjelder det bare at man har sansen for Sunde og for Medaas, – motsetninger er de jo, og nå for å stjele fra forestillingen: den første som «play-boy», den andre som «pløy-boy». Så nå vet De hva De går i møte.

Denne anmeldelse er skrevet på grunnlag av generalprøven.

(Arne Hestenes, Dagbladet 12. oktober 1979)