Årets eneste sommerrevy, «Å hvilke herlige roser», har sprunget ut på scenen i Kristiansand Teater. Ikke alle rosene blomstrer like friskt, ja, litt for mange er småvisne i kanten og dufter heller ikke bare godt. Av toppbuketten Harald Heide Steen jr., Grethe Kausland, Jon Skolmen, Øystein Sunde og det nygrodde stjerneskuddet Hege Schøyen burde man nok kunne forlange bedre og friskere varer.

Men bevares. Her er også mye bra. Og bedre vil det vel bli etter hvert som forestillingen får satt seg og aktørene slipper seg mer løs. For til tros for at landets kanskje fremste improvisatører sto på scenen, virket mange av innslagene stive og nylærte.

Heide Steen jr. var verken Rikstyristsjef eller ubåt-kaptein. Men hans fantastiske språkbegavelse presenterte seg denne gang i skikkelser som japansk datamaskinselger og bondsk vestlandsk tryllekunstner. Begge innslagene typisk «heide steenske», dog uten å være i nærheten av tidligere suksesspersoner.

Grethe Kausland har ikke som resten av Dizzie Tunes-gjengen tatt scenefri denne sommeren. Riktignok står Yngvar Numme ansvarlig for regien og Øyvind Klingberg for musikken, men det er bare Grethe som opptrer. Og det med vanlig bravour. Hennes «superstar» gir anledning til å spille på hele hennes store repertoar. Og hennes imitasjonskunster får også slippe til.

Avslutningsscenen, der selvsamme Grethe agerer musikkinstrumenter, traktert av Jon Skolmen, var meget godt laget. Og avslørte også orkesterets kvalitet.

Øystein Sunde faller ikke alltid like godt inn i ensemblet. Han virker stiv på en noe keitete, men ikke helt usjarmerende måte når det er flere på scenen. I sine monologer – sammen med sin kjære gitar – slår han imidlertid til en gang imellom. Hans egenversjon av seg selv som sin egen bestefar er Øystein Sunde på sitt beste.

«Dolokk og lur» er eksempel på det motsatte. At billige og ekstreme ekskrement-problemer fremført på scenen lukter vondt nesten bokstavelig talt.

Og andre innslag, de fleste hentet fra sykehusmiljø, etterlater et inntrykk av unødig lettvint og også anstrengt omgang med til dels alvorlige menneskelige problemer.

Forestillingens beste innslag ved siden av Skolmen/Kauslands gymnastisk musiserende avslutningsscene, er uten tvil Hege Schøyen som tenåringsjente med foreldre midt i puberteten. Innslaget er ikke nytt, men unge Hege lager en mesterlig forestilling ut av det, og viser her sitt store talent. I likhet med Øystein Sunde blir det imidlertid også noe ufullkomment stivt over henne når hun opptrer sammen med de andre durkdrevne klovnene. Alene på scenen med sitt omvendte pubertetsproblem springer denne rosen i alle fall ut i full blomst.

Altså ikke bare blomstring i Kristiansand. Noe uferdig, anstrengt og til dels plumpt. Men stemningen var til stede. Sommerrevyen vil for mange være nok en begrunnelse for feriestopp på Sørlandet. Som om det skulle trenges å lokkes med annet enn seg selv slik Sørlandet fremstår akkurat i disse dager.

(Gunvald Justnæs, Nationen 12. juli 1983)