Artikkel 19710116 Dagbladet
Dagbladet 16. januar 1971.

– Jeg kaller meg visesanger, men stiller meg ikke i bås. Western, pop, blues eller Beatles – er’e ei låt jeg liker stiller jeg meg opp og speller’n. Det er derfor det er så mye rart på LP’en …

Utbruddet kommer fra Øystein Sunde, 23-årig trubadur fra Lambertseter som etter å ha solgt sin LP, «1001 fnatt» i innpå 6000 eksemplarer fikk et noe bortimot nasjonalt gjennombrudd på selveste nyttårsnatta. I typisk ellevill stil framla Sunde nye historiske oppfatninger om «Sigurd Jorsalfar som dro til Miklagard for å fikse skrepper – unnskyld, engasjere damer», og som sammen med Sigurd Jorsalmor pluss lokalstørrelser som Faruk og Moruk samt Potifar og Potimor lagde ball. Og Sundes TV-opptreden ble heidundrande avsluttet med «Skreppa mi e’ bra’sse», en kvinneskildring på jazzspråket som ble avsnøvlet ved atskillige seine frokoster dagen derpå.

Helsprø humor

For med en gang å rydde all tvil av veien: Øystein Sunde er ikke sprø, tvertimot virker han atskillig sunnere enn gjennomsnittet der han beskjedent ryder seg en plass blant et sant virvar av instrumenter og hi-fi-komponenter i sin lille Obos-hule i Gråsteinveien. Ikke røyker han, og hans alkoholkonsum er svært så moderat, til tross for at han har eget barskap – i en spesialinnredet fiolinkasse som er grei å ta med på fest. Mens «På Lambertseterbanen» «der ingen mennesker danser samba unntatt konduktøren hver gang vogna sporer av» er på full fart mot klassikerplass, likeledes talkin’ blues’en «Jaktprat».

– Jo, riktignok levde jeg de sju første år av mitt liv i Odalen, Norges Texas, opplyser Sunde, – men bortsett fra fattern og bikkja er «Jaktprat» oppspinn. Bikkja vandret forresten til de evige jaktmarker nylig, dessverre, men den rakk å høre plata først …

Ikke fot for Bellman

Øystein Sunde har ikke nok med musikken, han smalfilmer også, og er internasjonal vinner i magnetofonkonkurranse. I tillegg utdanner han seg til ingeniør ved Oslo Tekniske Skole, for å ha noe å falle tilbake på.

– For når jeg er ferdig med utdannelsen skal jeg bare spelle, skrive og spelle, jeg har frøkteli’ løst iallfall. Men det er greitt å ha noe i bakhanda, for dette kommer vel ikke til å vare i hundre år.

«Hundre år» er fast uttrykk hos Sunde, i TV-programmet nyttårsaften gav han uttrykk for at han ikke likte «viser som har vært viser i hundre år», og han trakk samtidig sitt potensielle medlemskap i Visens Venner i sterk tvil.

– Jeg har ikke fot i det hele tatt for Bellman og sånt, ikke skjønner jeg teksten og ikke orker jeg så mye patos. Viseopera er det verste jeg veit, smeller gjøgleren i, men blir straks rolig og fattet ved tanken på Visens Venner:

– Jeg tror de kunne trenge litt galskap der, men samtidig ville opplagt jeg ha en masse å lære av dem …

Shadowsmusikk

Øystein Sunde er selvlært instrumentalist, bortsett fra litt banjoinstruksjon hos en av pionerene på 5-strengs banjo i Norge, Lillebjørn Nilsen. Sunde eier, og spiller på, Norges antakelig eneste dobro, og trakterer gitar (av og til strømførende) og mandolin samt elektrisk kazoo. Sin musikalske karrière startet han i 1962:

– Jeg spelte sologitar i Shadow-bandet The Hitch-Hikers, men vi gikk omtrent dukken da Beatles kom, for vi kunne ikke synge. Men så kom blues-tida, så da kunne vi bruke de fæle stemmene våre, minnes «veteranen» med vemod.

– Da bandet ble oppløst etter gymnastida, ble det visegruppa Hi-Five, vi var de første norske artistene på CBS og ble introdusert på en pressetilstelning på et Bokklubb-møte der vi spelte surt og jævlig. Det var helt vilt. Da Hi-Five sprakk, kom så Christiania Fusel & Blaagress.

Kjell Aukrusts forslag

Øystein Sundes talent kommer fortsatt kanskje best til sin rett på scenen sammen med Christiania Fusel & Blaagress, den dyktige kvintetten som spiller bluegrass så man må høre det for å tro det, og det var der han først fikk et navn. Verre var det å skaffe gruppa navn.

– Vi lovte en premie på seks Tuborg FF til den som kunne komme med et godt navn, jeg herjet og ringte blant andre Ivar Medaas, men ingen kunne hjelpe. Til slutt ringte jeg Kjell Aukrust, som foreslo «Fuselgutta», men vi har jo jenter i bandet, så etter en del fram og tilbake ble det Christiania Fusel & Blaagress. På ett-årsdagen for navnet troppet vi opp hos Aukrust halv elleve om kvelden, uanmeldt, med ølet, og hadde en riktig koselig prat. Men siden har vi ikke sett noe til ham, forteller Sunde, som er riktig fornøyd med å kombinere to karrièrer, egen og gruppens.

Kanskje «Skreppa mi» på single

– Hva så med videre karrière?

– Ikke noe bestemt, men det blir vel en ny LP før eller seinere, røper Sunde, som imidlertid ikke kan si noe verken om innhold eller tidspunkt. Han er litt fristet til å få ut «Skreppa mi» på single, det viser seg at folk «tar» hans parodi på foten, og som han sier, «det gjelder å treffe publikum hjemme, det er tross alt publikum man lever av». Og om han ikke skulle bli medlem av Visens Venner, vil nok den stadig økende skaren av Sundes Venner sørge for at den unge trubaduren med den tøylesløse humoren får tida til å gå. Og så har han jo magnetofonen, smalfilmingen og skolen i tillegg.

(Terje Mosnes, Dagbladet 16. januar 1971)