Øystein Sundes Karusellskapssyk er et koronafritt show i akkurat den stilen vi har savnet i halvannet år.

Antagelig er bare Nationaltheatrets Hamlet utsatt flere ganger siden mars 2020 enn Øystein Sundes Karusellskapssyk på Chat Noir. Nå er teppet gått opp for begge.

Den mentale påkjenningen nedstengningen har medført i det store og det lille teateret – og på alle andre scener/klubber/ fjeleboder/telt – er betydelig. Det er ikke lett å holde koken i halvannet år og etter flere gangers snu i døra-opplevelser. (Forskjellen er at National er et institusjonsteater med sikkerhetsnett og Chat Noir et privatteater uten.)

Men nå er det ingen vei tilbake (hold tommene!), og da Sunde og bandet hans entret Chat Noirs scene på generalprøven, gikk det et nesten uhørlig lettelsens sukk gjennom den utsolgte salen – det vil si 294 mennesker, halvparten av det vanlige antallet.

Verbalkunstner

Akkurat dette gjorde ikke Sunde noe nummer av. Etter en helt avslappet entré, gjorde han derimot et nummer av sitt eget talent som verbalakrobatiker. Refrenget var selvforklarende: «Følg med littegrann’a», resten forsvant i rasende fart.

Øystein Sundes bluegrassband har det like selvforklarende navnet Meget i Sløyd – trøsten når karakterboken skulle legges frem for foreldrene. Det er en stund siden, og det er det siden Sundes visesangerdebut på Dolphins Viseklubb i 1966 også. Men han har vært trofast mot sitt bluegrass-prosjekt, og dessuten perfeksjonert seg i både det og i tekstlig mesterskap, samt diverse tilliggende musikkformer.

Sunde eksellerer på et utall strengeinstrumenter – noen av instrumentskiftene ble litt surrete, belter og ledninger hengte seg opp – men sånt skjer. Musikerne trakterer alt fra fele og mandolin (Øystein Fosshagen), banjo, mandolin, gitar (Terje Kinn), dobro, weissenborne, kahoon (Knut Hem) og bass (Knerten Kamfjord). Når alle slår til, er vi minst i Nashville.

Radetzkymarsjen

En musikalsk historietime følger med: den norske utvandringen til Amerika fulgte vanligvis veien mot nord, der vintrene var like lange og kalde som hjemme.

Noen få raringer dro mot sør, og derfra kommer møtet mellom hardingfele og banjo, illustrert på stedet til tekstinnfall om lyskespark og busslommer. Klassisk musikk kjenner nordmenn til bare fra siste nummer i Nyttårskonserten før hopprennet, nemlig Radetzky-marsjen.

Vemodig og sødmefylt

Sunde avleverer en låt uten tekst, den er så lekker at folk må le, og kan godt bli en ny klassiker, for ikke å snakke om både den sødmefylte bluesen «La meg hugge min ved i fred» og den vemodige balladen «Plenvals nr. 2 – Alene på plenen».

Kjente og kjære viser er med, som «Jaktprat» fra 1970, evig ny. Og nyrike «Globalconsult&Sønn», som ikke engang blir fulle selv, de har «folk til slikt», er fortsatt en vinner som den suverene sambaen «Dødsbo», bygget over Ravis låt «Dødssøt».

Det heter at man ikke kan lære en gammel hund nye triks, men uten å insinuere noe om Sundes alder, kan det iallfall slås fast at han er full av nye innfall, nye hverdagsobservasjoner, nye utrolige rim og DAB-pauser.

Den beste kanskje-nyheten er at han og hans samarbeid gjennom åtte år med Ingrid Bjørnov fører til en golf-musikal.

(Mona Levin, Aftenposten 19. august 2021)