Øystein Sundes nye forestilling på Chat Noir har vært utsatt om og om igjen. Når han nå endelig kom på scenen igjen hørtes det ut som han aldri hadde vært borte.

Det gikk både vinter og vår uten at Øystein Sunde fikk satt opp forestillingen «Karusellskapssyk» på Chat Noir. Noen ganger var premieredatoen så nær at det gikk an å ta på den, før alt ble stengt igjen. Desto bedre å kunne ønske ham velkommen tilbake på scenen. Sunde tok tilbake den gamle, gode Chat Noir-stemningen, selv om lokalet foreløpig bare får være halvfullt.

I år er det 50 år siden sangeren, og ikke minst gitaristen, ble folkeeie med LP-en «Det året det var så bratt». Dette hadde vært en gyldig grunn til å se tilbake på gamle kunster. For de er mange. Sangen av samme navn hadde i tillegg vært perfekt for å minne om det siste årets prøvelser. Men de vil vi jo ikke bli minnet om. Sunde har i stedet mye nytt å melde. Med en rekke nye sanger, men også fine fortellinger fra fortida. Bruddstykker av livet hans brukes som introduksjoner til de nye sangene, som ofte oppfyller den velkjente formelen med «ulogiske setninger stablet opp hverandre», som han sier det selv. Formelen er altså velkjent, men faktorene han setter inn i dem er nye. Jeg sier det sånn, fordi Sunde gjør et nummer av at han begynte på reallinja på gymnaset, før han skjønte at alle jentene hadde valgt engelsklinja. Dette er det også blitt en sang av. Det er fristende å gjenfortelle enda flere gode poenger, men Øystein Sunde gjør det best selv. Vi skal ikke spolere showet for alle de som kommer til å se det i løpet av høsten.

Øystein Sunde opptrer med en bakvegg som ser ut som hans guttedrøm, med modellfly, og gitarer i mange fasonger. Det står Christiania Fusel & Blaagress på en trebukk, for å minne enda mer om hvor han kommer fra. Han har med seg sitt trofaste band Meget i sløyd. Med Tore Hem, Terje Kinn og Øystein Fosshagen som spiller på mange strenger, og Olaf «Knerten» Kamfjord på bass. Mens de har vært borte har deres bluegrass-country blitt moteriktig enda en gang. Sunde og bandet spiller denne musikken med så god fingerspissfølelse at det hadde vært en flott konsert om han så bare hadde sunget noen standardfraser på engelsk.

Sunde starter kvelden med å oppfordre til allsang, men han er så kjapp i kjeften, ordene kommer så tett at det ikke er meningen at noen kan henge med. Det er ikke alltid han henger med selv heller, premieren har fortsatt litt prøving og feiling, men det er liksom en del av hele uttrykket at det meste foregår i faretruende full fart.

I tillegg er 50-årsjubileet som en av Norges mest folkekjære artister er det 60 år siden han begynte å spille gitar i gruppa The Hitchikers. Den første gitaren ble laget på sløyden. Han kunne spilt sin klassiker «Fenderslåtten» for å understreke dette, men det blir i stedet den langt mindre kjente «Flyver’n», med mer banjo, mandolin og steelgitar Han tar på seg banjoen selv for å forestille seg en nordmann som utvandrer til Amerika og jammer med svarte mennesker i sørstatene. Det er mye «Fanitullen» møter «Duelling Banjo»s i denne låten, før den ender med å gjøre bluegrass av «Mellom bakkar og berg» også. Veldig effektivt og fantasifullt.

Bandet får en pause mens Sunde gjør en egen avdeling han kaller «ymse». En ekstra uhøytidelig stund, blant annet med et ektefølt utfall mot hjemmelaget øl i en sang om «Otto von Bismak og Bunnfalla Bill». Det er en egen sjarm med sanger som er så nye at Sunde selv ikke klarer å slutte å le når han synger dem. En annen sang er ikke ferdig skrevet i det hele tatt, noe som medfører enda mer fliring fra scenen.

Det er også en velkommen avveksling å høre en sang som ikke går over toppen i ord og handling. En «Plenvals» er en søt melankolsk ettertanke. Når det nærmer seg slutten kommer en liten avdeling med gamle hitlåter. Den begynner med «Han hadde båt», som fortsatt er en av de mest suverene sangene som er sunget om stinkende rikdom.

Øystein Sunde slutter med en slags protestsang: En bønn til Gud om å sende planeten på en 2000-årskontroll. To år etter at jeg så ham på scenen sist passerer han selv den periodiske kontrollen i beste stil.

(Geir Rakvaag, Dagsavisen 20. august 2021)