Utgivelser

1967: CBS 2567 (45 RPM)

Sporinfo

Anmeldelser

Morgenposten, 9. februar 1967: Det er ikke så ofte man virkelig blir overrasket over kvaliteten i en norsk plateinnspilling, i hvert fall ikke når det gjelder en debutplate. Unntagelsen som bekrefter regelen er en innspilling som i disse dager presenteres på markedet, og debutantene kaller seg Hi-Five. Så er da også kvintetten blitt funnet verdig til lansering på et av verdens største og mest berømte platemerker, og Hi-Five er de første norske artister som får æren av å se sitt navn på CBS-etiketten. Norsk Phonogram har lenge vært på jakt etter den eller de artistene som skulle få æren av å åpne den lokale CBS-produksjonen. Utallige artister har vært vurdert, men noen bestemmelse ble ikke tatt før Hi-Five gjorde det fullstendig klart at ingen andre enn nettopp de kunne komme i betraktning. Ikke nok med at de fem hadde en perfeksjonert gruppesang og dertil usedvanlig godt akkompagnement ved selv å være dyktige instrumentalister, men de hadde også utviklet et samarbeide med en teknisk interessert kamerat, Egil Andersen, som nøyaktig visste hvordan gruppen skulle «gjøres» på plate – han ble selvfølgelig deres producer. Gruppens historie er kort, Britt og Øystein traff hverandre i Danmark under russetiden. De hadde felles interesse på sangens og musikkens område, og de begynte å spille sammen. Så kom Jo Egil til på bassgitar, og noen uker senere Ulf og Ove, slik at «sofaspillingen» (som de selv uttrykker det) kunne begynne. Etter en måneds samspill debuterte de på en viseaften på Nordstrand skole, hvor publikum ga dem en god mottagelse. Senere (på en opptaksaften i Norsk Magnetofonklubb) traff de Egil Andersen som siden har hjulpet dem frem og nå er deres dyktige producer.

Hi-Five består av fem unge mennesker i alderen 19-21 år. Enslig høne i kurven er Britt Johannessen, som kan synge med sitt nebb på en særegen og stemningsskapende måte. Når hun ikke gjør det, lærer hun å speile egg på Stabekk Husmorskole, til tross for at hennes livrett er pølse og lompe. Britts befatning med musikken begynte da hun var ganske ung, først i sangkor, senere ble det pianoundervisning. Hun hører gjerne på artister som Ella Fitzgerald, Andy Williams og Peter, Paul & Mary, og ellers leser hun gjerne dikt av Stein Mehren, Tone Schwartzott og Ragnhild Magerøy. Ove Rohde er gruppens andre sangfugl. Stemmens hans er dyp og behagelig, og han behersker svensk og engelsk like godt som morsmålet. Tidligere sang han i en popgruppe sammen med Ulf. Ove tilbringer dagen som ekspeditør i en fotoforretning, herav kommer nok hans interesse for smalfilming. I fritiden dyrker han Danny Kaye og «musikk som swinger» … Jo Egil Skjerven spiller bass, foruten at han synger. Beat-band er visst noe alle i denne gruppen har befattet seg med tidligere, ikke minst Jo Egil, som i hele tre år besørget bass-spillet i et slikt band. Hans store interesse er hi-fi – og kanskje nettopp dét er grunnen til at kvintetten nå kaller seg Hi-Five? Fotografering og astronautikk står også høyt på listen over Jo Egils interesser. I akkompagnementet finner vi videre gitaristen Ulf Hestnæs, men også han synger. Ulf går i gymnaset, noe hans mor mener må være hans hobby (!) – mens Ulf selv mener at hans hobby er å spille klarinett. Tidligere var han med i samme beat-band som Ove. Ulfs favoritter på popfronten er The Hollies og Peter & Gordon, men han liker også de andre medlemmene i Hi-Five godt, det eneste han ikke kan utstå, er Oves stadige bomming av røyk. Tredjemann i akkompagnementet er Øystein Sunde, som går på reallinjen og håper på en god artium. Det var da han ble kjent med Britt at han begynte å tenke på å bli artist, men likevel påstår han at han tidligere var med i «The Hitch Hikers» og også i sin tid gledet guttemusikken med sitt trompetspill. Øystein har også hatt sitt gjennombrudd på skøyter (!), men han håper at gruppens debut ikke blir like hård og smertefull. Også Øystein har hi-fi som hobby, så Jo Egil skal vel ikke ha hele æren for gruppens navn. Øysteins favorittartister er Chet Atkins og Peter, Paul & Mary.

Nå venter altså de fem spent på publikums dom når det gjelder debutplaten. Den er imidlertid resultatet av godt samarbeide og intens øving og burde ha gode chanser til å «slå». Størst slagerappell har «Nånstans grönt», en god melodi som synges på svensk i et friskt og fengende arrangement. «This life I’m livin'» på den andre siden går i et litt roligere tempo og synges på engelsk. Som helhet betraktet er platen like fin som de fleste utenlandske, og med sin velklingende folkesang-stil tror vi Hi-Five har en stor fremtid foran seg i norsk (og kanskje også utenlandsk) show business.

Morgenavisen, 10. februar 1967: Hi-Five har til i dag vært en for oss ukjent gruppe. Den består av en pike og fire karer, de er fra Sverige, og skal etter det vi har kunnet bringe på det rene, hatt en viss suksess i sitt hjemland. Med platen i dag er gruppen inne på det norske marked, og det skulle ikke undre oss særlig om Hi-Five i liket med så mange andre svenske grupper klarer å skaffe seg en viss posisjon her i landet. Nå er det så at platen i dag langt fra bringer noe egentlig nytt med seg, annet enn gruppen selv, men når det er sagt skal det også tilføyes at Hi-Five intet har å «skamme seg over» sett i sammenligning med tilsvarende gruppers meritter. «Nånstans grönt» er etter vårt syn langt fra u-effen om vi må få si det på den måten, melodien i seg selv gir ganske bra muligheter som vi synes Hi-Five til en viss grad har tatt vare på og utnyttet. «This life I’m livin'» er etter vår smak mere på det jevne, mere dagligdags, uten at det skal forringe gruppens innsats.

Sarpsborg Arbeiderblad, 11. februar 1967: Norsk Phonogram har i lang tid vært på jakt etter nettopp de artistene som skulle åpne den lokale CBS-produksjonen. Atskillige artister har vært til vurdering, men valget kom først etter at Hi-Five gjorde det fullstendig klart at ingen andre kunne gjøre dem rangen stridig. Ikke nok med at de hadde en perfeksjonert gruppesang og dertil var usedvanlig dyktige instrumentalister, de hadde videre også utviklet et samarbeid med en teknisk interessert kamerat Egil Andersen, som nøyaktig visste hvordan gruppen kunne lages på plate. Gruppen består av bare unge mennesker, mellom 19 og 21 år, og historien er kort: Britt Johannessen og Øystein Sunde traff hverandre i Danmark under russetiden. De hadde felles interessert innen sang og musikk, og begynte å spille sammen. Senere kom Jo Egil Skjerven med på bassgitar. Noen uker etter dukket Ulf Hestnæs og Ove Rohde opp, og så begynte «sofaspillingen», som de selv uttrykker det. Etter en måneds samspill debuterte de på en viseaften på Nordstrand skole, og ble godt mottatt. Senere på en opptaksaften i Norsk Magnetofonklubb, treff de Egil Andersen, som siden har hjulpet dem fram, og som også er deres dyktige producer.

Britt Johannessen er den eneste høne i kurven, og synger med sitt nebb på en særegen og stemningsskapende måte. For tiden lærer hun å steke egg på Stabekk Husmorskole, til tross for at hennes livrett er pølse og lompe. Hennes tidligere befatning med musikk begynte i sangkor da hun var ganske ung, senere ble det pianoundervisning. Gruppens andre sangfugl, Ove Rohde, er heller ikke borte når det gjelder sangkvalitet. Hans stemme er dyp og behagelig, og svensk og engelsk behersker han like godt som morsmålet. Tidligere sang han i en popgruppe sammen med Ulf. I en fotoforretning tilbringer han dagen som ekspeditør, og derfra kommer nok hans interesse for smalfilming. For «kompet» står blant annet Ulf Hestnæs på gitar, som også synger. Han går i gymnaset, noe hans mor nærmest mener er en hobby, mens han selv understreker at det er klarinetten som er hobbyen. Tidligere var han med i beat-band sammen med Ove. Jo Egil Skjerven spiller bass og synger. Beat-band har visst hele gjengen en gang vært med i, og dette førte pussig nok over i folkemusikken. I hele tre år besørget Jo Egil bass-spillet i et pop-band. Hans store interesse er hi-fi, kanskje dette er bakgrunnen for gruppens navn? Fotografering og astronautikk står også på listen over hobbyene. Tredjemann i akkompagnementet er Øystein Sunde. Han går på reallinjen og skal prøve seg på en god artium. Tidligere var han med i The Hitch Hikers, og har også gledet guttemusikken med sin trompet.

Deres første plate er resultatet av et usedvanlig godt samarbeide, og bak ligger uten tvil en intens øving. «Nånstans grönt» gir oss et godt eksempel på Hi-Fives instrumentale og sanglige dyktighet. Fint driv, ren sang og ikke minst et bunnsolid akkompagnement. Selve melodien er ikke så mye å skryte av. Da er melodien på platens andre side atskillig bedre. Det er balladen «This life I’m livin'», og her får vi også høre hva Britt er god for, og det er sannelig ikke lite. Men når en norsk gruppe får den æren å åpne den lokale CBS-produksjonen, hvorfor kunne de da ikke ha spilt inn melodier med norsk tekst? Det virker unektelig litt misvisende at platens ene side har svensk tekst og den andre engelsk.

Nationen, 11. februar 1967: Man kan ikke slenge ut et hvilket som helst plateopptak som den første norske CBS-produksjon. Dette store amerikanske merket har i tidens løp presentert mange av verdens aller største artister i førsteklasses «pakning», og man ønsket å opprettholde kvalitetskravene også ved norske produksjoner på dette merket. Derfor har norsk CBS vært repertoarløst merke i lange tider før man omsider fant artistene som skulle stå for «den verdige åpning». Hi-Five heter gruppen, folkesang og viser utgjør deres repertoar. Instrumentalt er de preget av kvalitet og godt samarbeid. Britt Johannessen er gruppens eneste kvinnelige medlem og besørger sangen sammen med Ove Rohde. Det gjennom solide akkompagnementet er Jo Egil Skjerven, Ulf Hestnæs og Øystein Sunde ansvarlige for. Ekstra ros fortjener gruppens egen produsent, unge Egil Andersen. Plateselskapet gir ham mye av æren for den vellykte debutplaten. «Nånstans grönt» er en rask vise med fint driv og fine musikalske kvaliteter. Dette er nok den mest krevende visen, men personlig er jeg veldig svak for den følsomme balladen «This life I’m livin'» hvor Britt for øvrig får rik anledning til å vise hva hun er god for. En spesielt god ting ved Hi-Five: De synger svensk med svensk uttale og engelsk med engelsk uttale. Bra!

Nordstrands blad, 17. februar 1967: En ny kvintett har sett dagens lys, og det var et dagens lys som overskygger alt hva vi tidligere har opplevd av platedebuter. Alle kvintettens medlemmer, så nær som det kvinnelige, er fra vårt distrikt, og alle ble presentert i et tidligere nummer av avisen. Debutplaten heter «Nånstans grönt» og er et skoleeksempel på hvordan man kan få norske plater og artister til å låte internasjonale. Melodien er fengende og arrangementet er i særklasse. Sangeren har en fyldig og klar stemme og blir godt assistert av de andre medlemmene i sin sang. Instrumentalt ligger Hi-Five i en helt spesiell klasse med en harmonisk overlegenhet. B-siden, som slettes ikke er for en vanlig B-side å regne, er en adskillig roligere låt, men spenstig allikevel. «This life I’m livin'» har et mer balladepreg og viser hva det kvinnelige medlem er god for, og det er ikke lite. Vi tar absolutt ikke munnen for full ved å si at Hi-Five står for den mest sensasjonelle platedebut som er foretatt her i landet. Et ungdommelig og frisk pust, som ikke har noe å lære fra «det store utland». Vi spår Hi-Five en stor fremtid innen norsk platebransje og kan anbefale platen som heldøgnsmusikk.

Østlandets blad, 17. februar 1967: En ny «folkesang»-gruppe som kaller seg Hi-Five har sin debut på verdens-merket CBS – den første norske gruppen som har fått den ære. Hi-Five presterer da også sang og akkompagnement (gitarer og bass) som ligger godt over gjennomsnittet, selv om det nok er et stykke igjen før de unge menneskene når de store internasjonale høyder. Ove Rohde er en behagelig sangsolist både i «Nånstans grönt» og «This life I’m livin'»; i den siste melodien veksler han for øvrig med Britt Johannessen, kvintettens eneste kvinnelige medlem, som også har en meget god stemme. Solo-gitaristen (visstnok Ulf Hestnæs) spiller meget smakfullt, og sammen med sin kollega, Øystein Sunde, og bassisten Jo Egil Skjerven, lager han en utmerket rytmisk driv, særlig i «Nånstans grönt». Akkompagnementet er imidlertid en smule for sterkt i forhold til sangen, slik at teksten kan være vanskelig å oppfatte her og der.

Dagbladet, 21. februar 1967 (Randi Hultin): Å få lage innspilling på CBS-merket betyr visst ganske mye, da det er et av verdens mest kjente platemerker. Særlig hyggelig må det være for gruppen Hi-Five, som ikke bare debuterer, men som er de første plateartister i Norge som har den ære. Gruppen synger bra, men de er også fine instrumentalister. Hva de synger er ikke egentlig pop, men skulle ha store muligheter for å bli populært, da det er arrangert i «folkgroup-stilen». Gruppen består av en kvinne og fire menn, unge mennesker på mellom 19 og 21 år. Britt og Øystein traff hverandre på russetur i Danmark og begynte å synge og spille sammen. Seinere har de andre kommet til i tur og orden, og de hadde sin debut på Nordstrand skole, hvor de ble godt mottatt. Britt Johannessen går på Stabekk Husmorskole, har tidligere vært med i sangkor og tatt pianoundervisning. Hun har en høy og klar sangstemme, vi legger spesielt merke til renheten, og hvor godt hun glir inn i gruppen i «This life I’m living», som er navnet på debutplatens ene side, en stemningsfull ballade. Ove Rohde er gruppens mannlige sangsolist. Han synger engelsk, såvel som svensk, med ekte uttale – i «Nånstans grönt» høres han «helsvensk», og det er også hans absolutt beste plateside. Til daglig ekspederer han i en fotoforretning. Ulf Hestnæs er med som gitarist og vokalist. Hans gitarspill skiller seg ut på platen, på grunn av sjelden musikalitet. Han har tidligere vært med i beat-band, men holder seg nå til gruppen, klarinetten og gymnaset. Jo Egil Skjerven spiller bass og synger. Også han har vært beat-musiker, i hele tre år – og tredje mann i rytmegruppen, er Øystein Sunde som går reallinjen for tida, har vært med i Hitch Hikers, og som blåser trompet på si. Gruppens tekniske rådgiver ved plateopptaket, er Egil Andersen, og han står også som producer på den nye platen. Hi-Five har allerede gjort seg bemerket rundt omkring for sin ekstra musikalske opptreden, og om ikke lenge kan vi sikkert vente dem på TV-skjermen. Det tar ikke lang tid i våre dager å bli berømt, men det er alltid hyggelig når det er berettiget – og «Nånstans grönt» lover bra.

VG, 22. februar 1967: De har ennå lang vei å gå, de fem medlemmene i Hi-Five. Men de har bare en vei å gå: Fremover. De har allerede demonstrert sine sanglige kvalifikasjoner, nå er det bare øvelse og mer øvelse som skal til. De ble presentert fornylig på Klubb B og gjorde et fordelaktig inntrykk. Man ønsket å høre mer av dem. Det var for lite med «Pack up your sorrows», «Rocky road» og «Nånstans grönt». Denne siste er for øvrig så smått begynt å la seg merke på platesalget. Sammen med «This life I’m living» utgjør den deres platedebut. Enkelte vil kanskje stusse over at en norsk kvintett skal synge engelsk og svensk på plate, – det er kanskje et resultat av den bakevje norsk plateverden befinner seg i. La oss regne med at det kan bli en norsk melodi neste gang for Hi-Five. For det er klart at det blir flere plater. Det fortjener de. Kvintetten er sympatisk og har sans for sin musikk. De henfører i kategorien moderne folkemusikk og er tydelig påvirket av Peter, Paul & Mary. Når det hele blir litt ledigere, blir det også meget bedre. De fem er i alderen 19 til 21 og består av Britt Johannessen, Ove Rohde, Ulf Hestnæs, Jo Egil Skjerven og Øystein Sunde.

Dagningen, 25. februar 1967: Hvor ofte kan en ikke synke ned i sin beste stol og lytte til en melodi i radio og mumle: «Hvorfor er det alltid så meget bedre i utlandet?» Stor blir som oftest overraskelsen hvis en etterpå finner ut at det er en norsk innspilling eller arrangement en har hørt. For hvem kan med hånden på hjertet si at gruppen Hi-Five virker typisk norsk? Teknikken og arrangementet kombinert med en brilliant framførelse plasserer dem på det beste «utenlandske» plan. Så har da også Hi-Five utkommet på et av verdens største og mest berømte platemerker, CBS, og gruppen er den første som får den æren i Norge. Britt Johannessen er den eneste høne i kurven, og synger med sitt nebb på en særegen og stemningsskapende måte. For tiden lærer hun å steke egg på Stabekk Husmorskole, til tross for at hennes livrett er pølse og lompe. Hennes tidligere befatning med musikk begynte i sangkor da hun var ganske ung, senere ble det pianoundervisning. Gruppens andre sangfugl, Ove Rohde, er heller ikke borte når det gjelder sangkvalitet. Hans stemme er dyp og behagelig, og svensk og engelsk behersker han like godt som morsmålet. Tidligere sang han i en popgruppe sammen med Ulf. I en fotoforretning tilbringer han dagen som ekspeditør, og derfra kommer nok hans interesse for smalfilming. For «kompet» står blant annet Ulf Hestnæs på gitar, som også synger. Han går i gymnaset, noe hans mor nærmest mener er en hobby, mens han selv derimot understreker at det er klarinetten som er hobbien. Tidligere var han med i beat-band sammen med Ove. Jo Egil Skjerven spiller bass, og synger. Beat-band har visst hele gjengen en gang vært med i, og dette førte pussig nok over i folkemusikken. I hele tre år besørget Jo Egil bass-spillet i et pop-band. Hans store interesse er Hi-Fi, kanskje er dette bakgrunnen for gruppens navn? Fotografering og astronautikk står også på listen over hobbiene. Tredjemann i akkompagnementet er Øystein Sunde. Han går på reallinjen og skal prøve seg på en god artium. Tidligere var han med i The Hitch Hikers, og har også gledet guttemusikken med sin trompet. Deres første plate er resultatet av et usedvanlig godt samarbeide, og bak ligger uten tvil en intens øving. «Nånstans grönt» gir oss et godt eksempel på Hi-Fives glimrende instrumentale og sanglige kvaliteter. Fint driv, ren sang, og ikke minst et bunnsolid akkompagnement. Legg også merke til produksjonen, den ligger langt over gjennomsnittet. «This life I’m living» er et stemningsfylt ballade, hvor Britts innkutt gir et eksempel på hva hun er «god for». Igjen en distinkt og fin produksjon som understreker gruppens berettigelse på den eksklusive CBS-etiketten.

Sunnmørsposten 18. mars 1967: Det går ofte lenge mellom kvar gong vi kan melde om gode norske debutplater, men «Nånstans grönt» med Hi-Five lagar eit brot i rekkja av måtelege suksessar. Gruppa ikkje berre syng bra, dei avslører seg også som fine instrumentalistar. Eigentleg pop kan vi ikkje kalle det dei framfører, hovudmelodien er snarare ein moderne låt i «folkesong-stilen». Dersom baksidemelodien «This life I’m livin'» hadde vore av samme klasse som den første, ville det vere rett av oss å bruke dei beste superlativar, men den er diverre ikkje god nok. Trass i dette er førstegongsinntrykket svært lovande. Litt rart verkar det kanskje at ei norsk gruppe må debutere med ei svensk og ei engelsk vise, men nettopp desse to språka har vist seg å vere lett salsvare her til lands. Forresten eit typisk utslag av den bakevje som norsk pop vassar i om dagen. Men neste gong ser vi gjerne at den sympatiske kvintetten kjem med ein norsk melodi. Dei fem medlemene som utgjer Hi-Five er alle i alderen 19-21 år, og består av fire gutar og ei jente. Det er Britt Johannessen, Ove Rohde, Ulf Hestnæs, Jo Skjerven og Øystein Sunde.