Utgivelser
Utgivelsesdato: September 1970
1970: CBS S-64183 (LP)
1970: CBS 40-64183 (MC)
1973: Philips 6317 014 (LP)
1973: Philips 7121 018 (MC)
1977: Philips Success Series 6478 400 (LP)
1977: Philips Success Series 7207 400 (MC)
2012: Spinner Records SRXLP 2020 (LP)
2012: Spinner Records SRXCD 2020 (CD)
Side A
1. Seks døgn på veien
2. Honningblomst
3. 400 meter hekk
4. Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint
5. Sykkel-eiker
6. Sigurd Jorsalfar
Side B
1. Seksti om da’n
2. På Lambertseterbanen
3. Til Kari
4. Jaktprat
5. Her, der og stikkelsbær
6. Fire melk og Dagbla’ for i går
Omtale
Har de kjøpt denne platen? Betalt den med Deres egne penger? Ja, ja. Lykke til! Det står Dem fritt å disponere Deres egne midler, og De gjør det på eget ansvar. Men når De først er blitt eier av dette forunderlige album vil vi gjerne få fremsette noen varefakta til forbrukeren om den artisten som har hovedansvaret for det dusin av prestasjoner – eller mangel på sådanne – som er å finne på innsiden av dette omslaget. Hans navn er Øystein Sunde. Christiania-gutten Øystein er et par-treogtyve år gammel, han studerer og håper med tiden på å bli ingeniør, den gutten. Og som studenter flest konsentrerer han seg om hvordan han skal tjene mest mulig penger på si. Derfor besluttet han seg til å lage en grammofonplate for å forøke sin kontantbeholdning. Som alle vet får plateartister en andel av hver solgte plate, men av skattemessige hensyn ber Sunde oss vennligst ikke å oppgi andelens størrelse. Smart, den gutten. Slektsforskere har kunnet konstatere at Øystein Sunde er av norsk avstamning, og dette var en forutsetning for at han fikk slippe til i platestudio. Ytterligere biografiske data om artisten foreligger ikke. Dermed gir vi ordet til Øystein Sunde selv:
Espen Rud slo trommer, Carl Morten Iversen spilte bass, Wiggo Elisenberg spilte altsax, klarinett og munnspill, og Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen spilte banjo og munnharpe på Sigurd Jorsalfar. Dette har de alle fått betaling for. Selv spilte jeg gitar, banjo, dobro, mandolin, strømførende gitar og ditto bass. Mikkel Aas som produserte hele stasen ble et ukjent antall grå hår og en langvarig latterkrampe rikere. Lydtekniker Jan Erik Kongshaug slo ut med armene i fortvilet protest, og sa at dette gikk ikke an, men det gjorde det. Luftkondisjoneringsanlegget i Arne Bendiksens lydstudio fikk en hard medfart under opptakene, som at meget forståelige grunner foregikk i tre etapper, tidfestet til april, juni og august 1970.
Botsfengslet i september 1970
Øystein Sunde (Sign.)
Omslagsfoto: Ole Chr. Rotvold. Cover design: Knut Harlem.
Trivia
Salgstall: 30.000
VG-listen: 29 uker fra uke 41/1970 til uke 27/1971 – oppnådde en fjerdeplass.
Øystein Sunde, Freddy Kristoffersen og Wenche Myhre var blant de første norske artistene som utga ferdiginnspilte musikk-kassetter. Opplaget til «1001 fnatt» var på beskjedne 400 eksemplarer.
Anmeldelser
Bergens Tidende: Høyst forbløffende har LP-platen «1001 fnatt» med Øystein Sunde på kort tid markert seg sterkt på salgsstatistikken her hjemme. I Bergen er den nr. 2, og i Drammen helt på topp. Det er et hyggelg fenomen, for at norske artister kan fenge publikum, må jo sies å være et skritt i riktig retning. Når Øystein Sunde «forbløffer» er det fordi han debuterer som soloartist med egen LP. Slik luksus er ikke mange utøvere forunt å oppleve i Norge. Dernest sier han klart og tydelig fra at platen er laget for å skaffe ham penger i studietiden. Vel – motivene er altså greie nok, for vi må vel regne med at han satser på å underholde folk i samme slengen. Øystein Sunde – lederen for Christiania Fusel & Blaagress, har laget en artig plate. Utifra, stundom morsom, original og småkoselig. Han har mye glad studentstemning over seg, og har et tydelig forbilde i Roger Miller. I flere spor går denne småbrummende, gimmickfikse og høyst spesielle «kneggingen» igjen – i heseblesende country & western-stil, ispedd litt visesang. Men Øystein Sunde har også sans for den rene pop, så sammensuriet blir akkurat så ungdommelig sjarmerende som det burde bli. Bare norske tekster denne gang, men Øystein Sundes lille genistrek, er at han har humorisert poengene, og har avgjort sans for de snertne, iørefallende innslag. – Banjoklimpring, munnharpe, og myke gitarharmonier blir en herlig miks – ypperlig til hybelkos, med litt «stimuli» innen rekkevidde.
Asker og Bærums Budstikke: Et av medlemmene i Christiania Fusel og Blaagress, ingeniørstudenten Øystein Sunde, debuterer overbevisende som solo-artist på en LP-plate av merket CBS (S-64183, stereo, også på musikkassett). Allerede platetittelen – «1001 fnatt» – gir en liten antydning om stilen, her er det snakk om en lett tillempet crazyhumor, noe som er like vanskelig å gjennomføre som balansegang på slakk line. Han står selv for alle tekstene og storparten av melodiene, og trakterer dertil (delvis i trickinnspilling) akustisk og elektrisk gitar, banjo, mandolin, dobro og el-bass. Et morsomt eksempel på hans «hjemmelagede» banjospill hører man i instrumentalnummeret «400 meter hekk», mens han på gitar gir en god, liten lydillustrasjon i «Sykkel-eiker». Fra Beatles-repertoaret har Sunde valgt «Honningblomst» (Honey PIe) og «Her, der og stikkelsbær» (Here, There and Everywhere). I førstnevnte melodi lager han en festlig parodi på 20-30-årenes søtladne croonere, og kaller produktet «En fryktelig forelsket vise til en pike for lenge siden). En amerikansk «truck-driving»-vise er morsomt fornorsket i «Seks døgn på veien», og fornøyelige lydkulisser hører man i «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint». Lett makaber er «Seksti om da’n» – stor-røykernes galgenhumoristiske selvbiografi, og mangt et sannhetskorn finner man i «På Lambertseterbanen», der godtfolks atferd på offentlige kommunikasjonsmidler blir skildret. Som gammel odøling har Øystein Sunde selvsagt med en «Jaktprat», og et fornøyelig og treffende lite barndomsminne serverer han i «Fire melk og Dagbla’ for i går». Visene anrettes i en stil akkurat så ledig og sleivete som det passer til teksten, og alltid med et glimt i øyet. Sunde har fått assistanse av batteristen Espen Rud, bassisten Carl Morten Iversen og saksofonisten, klarinettisten og munnspilleren Wiggo Elisenberg, samt – i «Sigurd Jorsalfar (Han som var gift med Sigurd Jorsalmor) – av Kari Svendsen på munnharpe og Lillebjørn Nilsen på banjo. Man fryder seg over Elisenberg mjauende saksofonspill i «Honningblomst», og generelt sett over en utmerket lydgjengivelse. Og om Øystein Sunde ikke har maktet alt like bra, er han i hvert fall en ytterst lovende debutant. Vil man ha et par smakebiter, er «Super-SS-Rally» og «Jaktprat» utgitt på en 45 omdr. single-plate.
Dagbladet: Norsk visesang er ikke bare nasjonalromantikk og gravalvor. Øystein Sunde er kanskje den som sterkest har under humoristiske siden. På egenhånd og sammen med Christiania Fusel & Blaagress har han fått folk til å gapskratte, og hans originale moro-tekster er plukket opp av mange nybegynnere. Visene han har laget kommer nå til å få enda større utbredelse – hans første LP «1001 fnatt» er utgitt. «1001 fnatt» er en morsom LP, og det vil ikke forundre oss om den blir høstens store norske plate. Sunde bør kanskje oppleves på en scene, men han har klart å overføre det meste av stemningen til plata. Vi merker tydelig hans Roger Miller-inspirasjon, men desto morsommere er det derfor å høre «På Lambertseterbanen» – Cornelis Vreeswijks «I Rio de Janeiro» – en smektende latinamerikansk melodi. To av visene, «Sykkel-eiker» og «Til Kari» er litt neddempet, men resten forlenger munnen mer eller mindre. De to Beatles-låtene «Honey Pie» og «Here, There and Everywhere» er i Sundes bearbeidelse blitt til «Honningblomst» og «Her, der og stikkelsbær». «400 meter hekk» er en «over stokk og stein»-vise der han viser hva han kan på banjo. Ellers spiller Øystein Sunde gitar, mandolin, dobro, strømførende gitar og ditto bass. Multi-instrumentalisten har imidlertid fått solid musikalsk støtte av Espen Rud (trommer), Carl Morten Iversen (bass), Wiggo Elisenberg (nytt medlem av Fuselgjengen – altsax, klarinett og munnspill), samt Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen (banjo og munnharpe). Fra «1001 fnatt» har plateselskapet trukket ut de to «talking blues»-numrene «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint» og «Jaktprat» til en singleplate. Den sistnevnte skulle ha alle muligheter til å bli en storselger selv om det kanskje er det nummeret som har tynnest melodi – men det er, som navnet antyder, heller ikke en «talking blues»s styrke. Til slutt får vi vel også nevne at «Fire melk og Dagbla’ for i går», som Lillebjørn Nilsen tok med i sin visebok, er inkludert. «1001 fnatt» blir sikkert ikke Øystein Sundes siste LP, men foreløpig skal han konsentrere seg om å få ferdig en plate han skal lage med Christiania Fusel & Blaagress.
VG: Hvor mye vet De om «fnatt»? Ikke så mye, nei – men en ung mann fra Oslo har en god del å si om dette fenomenet, og hans meninger er nettopp kommet ut på en LP. Platen er sterkt sesongbetont da den inneholder en «Jaktprat» som etter sigende skal stamme fra Norges «Texas» – Odalen – hvor Øystein Sunde har tilbrakt en tid av sin oppvekst. For det er han som har laget denne LP’en. Sunde er kanskje best kjent som administrerende direktør for Christiania Fusel og Blaagress med studier på teknisk skole på si’. For Øystein er fast bestemt på å bli ingeniør ved NTH.
– Hvordan går det så med studiene?
– Tja, sånn passe. Hittil har det iallfall blitt ett år for mye, svarer Sunde, men virker slett ikke misfornøyd av den grunn. – Det er nok tid å ta av, legger han til. Platen er helt og fullt et verk av Sunde – og om dette vil medføre mentalundersøkelse av ham er det ennå for tidlig å si noe om. Sikkert er det iallfall at platen inneholder atskillige variasjoner – fra country and western til Vreeswijk-viser. Mye av det er godt, omskrevet til norske forhold med en blomstrende og treffsikker satire.
– Er Øystein Sunde fornøyd med sitt verk?
– Kaller man det verk, er jeg fornøyd, sier Sunde med en latter. – Joda, jeg kan ikke klage over resultatet, legger han til uten å le. – Dette er noe jeg har holdt på med i lengre tid, og det er gøy virkelig å høre resultatet.
«1001 fnatt» er tittelen på LP’en og den åpner forsiktet med «Seks døgn på veien». Så kommer en forelsket vise til en pike for lenge siden – en norsk versjon av Lennon/McCartneys «Honey Pie» – på norsk «Honningblomst» og hun skal visstnok være som «matjord å spa i» «400 meter hekk» passeres på høygear på en banjo – ikke omhyggelig behandlet av Sunde.
– Jeg er analfabet på banjo, sier han selv. På samme låt spiller han også mandolin og dobro. Stadig inflasjon i SS-GT-merker på bilene har inspirert til neste låt – en komposisjon av Sunde som kan få den mest surmagede kverulant til å trekke på smilebåndet. Hele tittelen er «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint». Litt roligere, men likevel elegant og morsom er «Sykkel-eiker» og «Sigurd Jorsalfar» – den siste inspirert annen juledag i 1968 – to juledager senere var komposisjonen ferdig. På «Sigurd Jorsalfar» får Sunde også hjelp av Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen, og dette har slett ikke hatt noen innflytelse i dårlig retning. Videre byr platen på en vise av Roger Miller med norsk tekst av Øystein Sunde – «Seksti om da’n» – selv om Sunde selv ikke røyker. En tur innom de osloske forhold må man også, og Sunde har valgt Lambertseterbanen – det eneste sted i Oslo hvor det ikke er slipstvang og «hvor ingen danser samba unntatt konduktøren når vogna sporer’a»… Egentlig er det en omdiktning av Vreeswijks «I Rio de Janeiro» som på norsk heter «På Lambertseterbanen». En instrumental-låt har blitt døpt «Til Kari» og tilegnet Kari Svendsen som tidligere spilte banjo i «Christiania Fusel & Blaagress» – og hadde man ikke visst at Øystein Sunde spilte på gitaren kunne kan forledes til å tro at Chet Atkins stod bak. «Jaktprat» er omtalt tidligere og sammen med «Her, der og stikkelsbær» og «Fire melk og Dagbla’ for i går» utgjør dette slutten på «1001 fnatt». Til tross for et par krampaktige tendenser mot slutten viser Sunde at han er en allsidig direktør, men han tar ikke ansvaret for kjever av ledd.